Et sveitsisk eventyr

Kortet jeg fikk til 40-årsdagen sa bare «ta med deg pass og sykkel og still opp på Gardermoen 25. august». Jeg visste ikke hvor vi skulle (jeg og broderen) men jeg fikk noen anelser om at det var Sveits som sto på programmet. Jeg har aldri syklet i Sveits noen gang, og visste ikke hva jeg kunne forvente utenom at alle sier det er fantastisk. Og Sveits ble det.

Først, litt pakking:

Vi ankom Geneve og fiksa en leiebil som tok oss til den bittelille byen St. Luc oppe i en fjellsiden ikke så langt fra Crans-Montana (mer om de byene senere). Bostedet var nøye planlagt utifra en artikkel om topp ti sykkelsteder i alpene. Kvelden ble brukt til å skru sammen sykler og studere guideboken nøye, og en kjapp rekognoseringstur for å finne funikularen opp til fjellet ble gjennomført.

Dag 1: St. Luc

Første dagen ble brukt i fjellene over St. Luc. Vi tok første funikular opp 8 om morgenen og tråkket i vei. Et par litt tvilsomme veivalg ga oss lit knot i starten men for noen nedkjøringer det ga etterpå! Og alt foregikk over 2500 moh. Utsikten var det ikke mye å si på. Kuer med enorme bjeller rundt halsen rett som det var, og bratte singeltracks. Vi holdt oss i fjellene rundt Hotell Weisshorn selv om det skulle være bra stier på den andre siden også.

Under lunsjen (safran-risotto med Weissbier til) ble det litt diskusjon om hvilken sti vi skulle ta fra Hotel Weisshorn på slutten av dagen, men vi endte til slutt opp med gullfunnet, selv om vi tok en liten omvei som hadde litt knot i seg. Og for en sti! Ca. 14 kilometer med singeltrack som først snodde seg langs en fjellside før den skar ned i dalen og fortsatt nede i skogen, hele veien på tvers av høydekurvene og en perfekt vinkel nedover. Det måtte flere stopp til for å kjøle ned overopphetede bremser.

Strava-aktivitet: https://www.strava.com/activities/688565055

Dag 2: Zermatt

Neste dag diskuterte vi oss fram til Zermatt og planla en solid tur utfra guide-boken. Zermatt er billøs by og man parkerer i byen Täsch og tar toget opp. Deretter tok vi “toget” rett opp til toppen av Gornergrat (3089 moh) men istedet for å kjøre “sykkelparken” nedover langs banen (som er ganske dyr og shuttling med denne vil blitt veldig pricy) krysset vi nedover dalen mot Sunnegga. Uansett hvor i Zermatt man er, ser man Matterhorn i bakgrunnen.

Her ble det en del gåing pga. bratte, steinete switchbacks, men mye flyt til tider. Og vi kom oss over til Sunnegga for lunsj. Her fra en av stiene oppover mot Sunnegga. Helt grei utsikt her også.

En runde opp med heisen og ned igjen på en nydelig teknisk sti før avslutningen av dagen skulle starte. Gondolen opp til Rothorn og så til venstre og nedover mot dalen, og følge stien hele veien ned til Täsch. 14 km sammenhengende singletrack av det aller ypperste slaget du kan tenke deg. Vi gikk rett og slett tom for superlativer til slutt. Vi måtte kanskje gå 5 minutter tilsammen på en halvannen times tur. Jeg er usikker på om det er mulig å få til en bedre sti, i hvert fall av den lengden. Etterhvert kom vi ned i skogen og fikk en del switchbacks ned mot byen, men alt var kjørbart. I hvert fall så lenge bremsene holdt. Varme bremser ble et problem også her :-)

Vel nede i byen var vi så tomme for energi at middagen ble inntatt sporenstreks i Täsch før hjemturen. Kunne det bli noe særlig bedre egentlig?

Strava-aktivitet: https://www.strava.com/activities/689936850

Dag 3: Crans-Montana

Dagen startet med funikular opp fra Sierre til Montana, rett over dalen fra der vi bodde, og så en kjapp sykkeltur til første heisen. Her var det solid med syklister og det ble faktisk bittelitt kø, for første gang på turen. Vi burde kanskje tatt hintet fra sveitserne vi møtte på gondolen til toppen, som skulle ta turen vi hadde planlagt etter lunsj, på morgenen. Det er fire timer, sa de. Jaja, det går bra, sa vi.

Så vi syklet en annen rute fra Plain Morte (ren død) og nedover mot sykkelparken. Litt villmark, litt klatring med akk så fin singletrack også. Nedover hele veien til sykkelparken og en runde i den før heisen oppover igjen.

Lunsj på mellomstasjonen Les Violettes og gondolen tilbake til Plain Morte for avslutningen som er en sinnsyk lang tur, men vi hadde en plan om å skjære tilbake mot utgangspunktet vårt litt på veien. Originalen er egentlig hele veien ned til dalen, 18 km unna Sierre og vi ville helst tilbake dit per sykkel. Ut fra Plain Morte ble det fort klart at dette var strabasiøse saker, ren villmarksekspedisjon. Snøpartier, klatring med sykkel på skuldrene og ca 1 time med bortover og oppver i øde steinlandskap.

Etter hvert ble det nedover (bratt som faen) men når vi kom ned i dalen ble det smuud sti for alle pengene, kilometer etter kilometer. Litt bratt igjen nedover mot innsjøen Lac de Tseuzier. Hit brukte vi vel 2.5-3 timer og klokken nærmet seg 16 (vi startet dagen 09:00), og enda verre, hode og kropp begynte å bli alvorlig slitne. Så vi bestemte oss for å hoppe av ruta, som skulle ha et par kilometer med alvorlig eksponert sti ved innsjøen også. Vi fulgte grusveier mot Crans-Montana, litt klatringer og diverse, men all good. Tenkte vi.

Skiltene mot Crans-Montana tok så inn på en sti, som så superfet ut. Men etter en kilometer kom vi ut i den bratte dalen mot innsjøen, og stien ble så sinnsykt eksponert at vi gikk mer enn vi syklet. 300m vertikal dropp rett ned, sti hugget ut i fjellet og av og til så smalt at vi nesten ikke fikk sykler forbi. Slitne hoder ble om mulig enda mer slitne.

Men etter å ha passert den drøye delen fikk vi nok en gang superduper singletrack og kunne følge (ekstremt god) skilting ned mot Crans og gjennom sentrum til funikularen ned til Sierre igjen. 10 timer oppe på fjellet, og hvilke timer!

Det er nesten så jeg ikke tror hvor bra det var, her jeg sitter og skriver dette. En videosnutt fra Crans-Montana under.

Strava-aktivitet: https://www.strava.com/activities/691218918