Jeg hadde store forhåpninger til Terrengsykkelrittet i år, siden formen er bedre enn noensinne og stiene er tørrere enn noen klarer å huske sist de var. Det var meldt varmt på dagen, så jeg valgte å kjøre med en flaske på ramma og en camelbak med vann. Det viste seg å være et godt valgt, for makan til tørr kjeft skal man lete lenge etter. Sparte nok et minutt eller så på å ikke stoppe på drikkestasjonen (som ikke hadde ferdigfylte kopper engang! Dårlig!).

Et ikke så godt valg tror jeg, var å kjøre med litt grovere dekk. Jeg har bare kjørt spark’en med Butcher foran og ground control bak, og valgte å fortsette med det på rittet. Her burde jeg nok valgt ikon eller tilsvarende for mindre rullemotstand. Jeg hadde som mål å prøve å henge på teten ut fra start og jeg lå vel som ca. nummer 10 ved første stiparti (etter bare noen hundre meter) og ikke langt bak. Jeg ble passert av noen til på grusen mot Østmarksetra og av noen til i Trulsrunden, før jeg fant tempoet (åpningstempoet til fronten var rett og slett for høyt, ingenting å si på det) og “min plass” i feltet. Greide stort sett å holde tempoet oppe og tok igjen en del folk fra gruppa foran, og ble ikke passert av teten i gruppa etter før godt inne i Pioneren.

Den gamle kjenningen stiv korsrygg kom på besøk ca. midtveis, men jeg mistenker vel at den hadde kommet uten sekk også. Krampene begynte å melde sin ankomst med ca 5-6 km igjen og da var det ikke så mye mer å kjøre med, men å bare balansere på knivseggen fram til mål. Unngikk full låsning og holdt vel tempoet rimelig ok inn til målstreken.

Kom inn på 2.04 og 17. plass i menn 40-44 en runde. Ikke så verst fornøyd med tiden, men hadde håp om topp ti. Ironisk nok ville tiden holdt til topp ti i både klassen under og over, men sånn er nå engang verden skrudd sammen ;-(

Etter målgang var sykkelen dekket av et fint lag støv, ikke så mye som et gram gjørme. Tipper det ikke engang er mulig å se at det har vært ritt på stiene som ble brukt. Flott ritt, med hard og fin løype. Perfekt for oss som liker sti.