Oslo Enduro var løpet hvor jeg skulle reise kjerringa og gå til et bra resultat etter en litt halvslapp performance i Traktor Enduro. Trodde jeg. Mer om det senere.

Go full enduro, bro

Stilen var ikke så halvgal, men rett etter dette bildet ble tatt punkterte jeg (1. etappe) og måtte løpe omtrent halvparten av etappen. Selv med halvannet minutt løping ble jeg ikke sist, så there´s that I guess. Både løping og påfølgende lapping kan forøvrig beskues i denne flotte filmen. Mens jeg løp fikk jeg en kraftig smell i leggen så den stivnet fullstendig.

Jeg fikk lappet dekket og kjørte etappe 2 uten store problemer, men fikk igjen føle effekten av å ikke rekke en gjennomkjøring. Det må jeg bare få gjort ved neste korsvei. Etappe tre gikk også uten store problemer, men leggen var pinnestiv og tråkkingen (som det var en del av på treeren) gikk ikke bra.

På veien opp til lunsjpause begynte bakdekket å miste luft igjen og jeg måtte gå siste stykket. Skiftet slange men fikk den i klem mellom felg og dekk siden det er en knalltrang kombinasjon. Lappet den forrige slangen siden jeg bare hadde to, og den hadde ikke mindre enn 3 hull i seg. Måtte da også lappe den nyinnsatte og slik gikk det i en evig runddans: Lappet slange, klemte den ved innsetting, lappet igjen, mens stressnivået økte og tiden til start på etappe 4 ble kortere og kortere.

Enden på visa ble at jeg sto der, fortsatt med flatt bakdekk, tom for slanger og lappesaker da starttiden min gikk. Da var jeg såpass gretten at jeg rett og slett dro hjem og furtet, irritert over mitt egen stressnivå og klønemekking.

Så nå er det slangeløst ;-)

Leggen tok det forresten 3 uker før var tilbake til normalt og treningen etter Oslo enduro har blitt så som så. Men nå er høsten her igjen og med litt tørt vær framover blir det mye fin sykling framover.