Planen var klar: åpne forsiktig og spare litt futt til stiene på slutten. Formen føltes fin og beina gode. Jeg visste at stiteknikken er bra, men så er det med kjørestyrken da… Man får dessverre ikke landeveisstyrke av å sykle sti.

Jeg pleier å være dårlig på å holde rygger på grusen og på UB sa jeg til meg selv at i dag skulle puljene følges. Som sagt så gjort, og jeg ble selvfølgelig lokket med på et for høyt tempo. De første 7-8 milene på grus gikk egentlig veldig fint, beina var gode og alt vel. Men når vi var oppe på Hornsjø etter ett stiparti på noen kilometer kjente jeg det begynte å bli tungt. Og tyngre skulle det bli. Sprengåpning koster dyrt.

Hodepinen kom sigende (typisk tegn på lite salter etc. i inntaket) og beina visnet. Fjelltopper kom og fjelltopper gikk (vi var sikkert over 6-7 stykker tilsammen). Turene opp på toppene var knallharde, mens nedkjøringene var helt fantastiske. Nydelige flytstier som slynget seg nedover i s-former. Litt steiner her og der men uten uhell. Men tempoet var borte og hvert slag i sykkelen forplantet seg til hodepinen i topplokket. Men stiene var en befrielse, for da kikket jeg ikke på kilometerstanden på GPS’en. Den kikket jeg stadig på på grusveiene og det virket evig langt igjen til mål.

Cola, brødskiver og sjokokjeks på Pellestova før de siste fjellpartiene løftet sinnet noe, men steinørkenen på Nevelfjell var tung. Endelig nedover igjen! Men gikk langsomt. Stive armer og slitent hode.

Ned i hyttefeltet på Sjusjøen, i et bratt lite stiparti dunka jeg bakfelgen igjennom og måtte bytte en klokkeklar snakebite. Endelig tar vi igjen fredagsbirkere og jeg føler meg som supermann! Er helt på felgen, fysisk sett, men likevel suser jeg forbi dem på asfalten :-) Herlig følelse.

Blir tatt igjen av noen i siste liten på siste fem kilometerne mot mål, men har ikke mer å kjøre med. Bare å tråkke jevnt og trutt i mål.

7:43 er ikke så galt, men jeg synes jeg burde klart ned mot 7 timer med en bedre disponering. Noe å revansjere til neste år. Men gøy var det. Og hardt.