Ultrabirken på sykkel har kvernet i bakhodet en stund, men jeg har vært feig og tenkt at dette har jeg ikke kondis til. Men nå er terningen kastet og jeg er påmeldt. Det er en uungåelig konklusjon all den tid jeg er glad i å sykle sti, og ikke liker lange, slake grusveier. Med 69 kg er ikke høy watt på flater partier min styrke heller, akkurat.

Birkebeiner.no sier dette, selv om løypa er hemmelig fram til siste uken før start:

“Løypa er ca 122 km og har ca 2480 høydemeter. Laveste punkt er på 225 moh og høyeste punkt er like over 1000 moh. Det er 10,5% asfalt, 55% grusvei og 34,5 % sti. Antatt vinnertid vil ligge på 5 ½ - 6 timer.”

Teknisk sett føler jeg meg klar, men kondisjonsmessig sett blir det hardt. Ikke minst med en realistisk tid på 7-8 timer minst, er det omtrent dobbelt så lenge som jeg har sittet på sykkelen noen gang.

Ultrabirken setter også store krav til både syklist og sykkel. Høyfjellsstier med skarpe steiner, tåke, lave temperaturer, regn, gjørme og drit. Eller alt på en gang.

Så hvorfor gjør jeg det? 40-årskrise litt før tiden (nei, den kommer neste år når jeg skal handle ny sykkel :-))? Ha noe å briife med?

For å bevise, for meg selv, at jeg klarer det.