Jeg holdt et lite foredrag på Lørenskog CKs årsmøte for å prøve å få noen flere i klubben interessert i å prøve enduroritt og fikk en del spørsmål. Et av dem var å skrive et innlegg på facebook-gruppa til klubben om hva enduro er og hvordan det er å kjøre ritt. Men jeg velger å gjøre det her i steden og poste heller link til denne artikkelen dit.

Hva er enduro?

Enduro er et rittformat som startet i frankrike ca. 2003 som baserer seg på formatet som brukes i Rally (for biler). Man har transportetapper hvor klokka ikke går, mens fartsetappene er der det gjelder. I norge er disse som regel fra 3-6 stk. i i et ritt, og varigheten mellom 1-2 minutter på det korteste opptil 10.-15 minutter på det drøyeste. Transport er mest oppoverbakker (av og til heis), ofte på grusveier, mens nedover er på sti, til dels teknisk sti. Transportetappene kan variere mellom 10-15 minutter til halvannen time på det drøyeste. Oftest er de rundt halvtimen. Fartsetappene nedover er da det gjelder. Man må gi full gass og bruke kortest mulig tid, men det er viktig å holde seg på sykkelen. Krasj koster mye tid, spesielt på korte etapper. Som regel er er det 30 sekunders startintervall mellom ryttere på etappene og etappene er åpne i et visst tidsrom som annonseres.

Et morsomt aspekt ved enduroritt er at stiene er veldig forskjellig i de ulike rittene. Telemark enduro f.eks. er kompakt med korte etapper med lite fall i høyde, mens Nesbyen er langt og har mange høydemeter, men også litt transport med bil og her er stiene bygde. Noen er korte, andre gjør at man er ute hele dagen, som Drammen enduro. Drammen har også mange innslag av svaberg, noe få andre steder i Norge har. Rittene arrangeres over hele norge fra Skien i sør til Frei i vest, til Bodø og Harstad i nord. Hovedtyngden er dog på østlandet med ritt i Oslo, Drammen, Hakadal, Land, Skien og Ringerike.

Oftest er det mellom 10-20 damer og ca. 100 menn i de fleste rittene, mens noen har hatt opptil 150 i herreklassen. Nytt av 2018 er også funduro og explorer-klasser for de som vil teste ut hva det er, uten for mye tidspress. Disse er ofteste uten tidtaging og/eller færre etapper. I Norge har vi nå to ritt-serier med sammenlagt-poeng, henholdsvis 80/20 enduro series og østafjellske enduroserie. I 2018 var 14 enduroritt i Norge med begge disse seriene og noen frittstående ritt i tillegg, og de er spredd utover hele sesongen, fra tidlig i mai (telemark enduro i skien) til Ringerike enduro i tidlig oktober.

Det sosiale er også et interessant aspekt ved enduro. Med 30-sekunders intervaller samles det opp en god del ryttere ved mål på etappen og man kan juge litt om hvor bra/dårlig det gikk før man sykler opp igjen til neste start. På veien opp sykler man også gjerne i grupper og praten går som regel ganske livlig.

Hva trenger man?

Folk sykler enduro på nær sagt alt mulig av sykler, fra ritt-sykler med slitte rocket ron-dekk, britiske sti-hardtails med lang gaffel og plus-dekk til fullblods endurosykler. De aller fleste har dog en fulldemper med 130-160mm demping og grove dekk. Grove dekk ala Maxxis Minion eller Schwalbe Magic Mary er faktisk det aller viktigste spør du meg. Mye demping gjør ferden lettere og mer behagelig, men er ingen forutsetning for å prøve seg på et ritt. Skal man hevde seg i toppen, er fulldemper en forutsening.

Det anbefales knebeskyttere for stisykling og en solid stihjelm. Noen sykler med helhjelm, mange sykler med vanlig hjelm. Albuebeskyttere brukes av en del, men mange kjører også uten. Gode hansker og en rumpetaske eller sekk bør man også ha, samt noen solide sko. De lette rittskoene kan fort få noen skrammer i skogen. Det varierer litt mellom rittene, men som regel må man ha med seg mat og drikke til kanskje halve rittet på sykkelen, og verktøy og lappesaker er et must. Man har ikke lov til å motta hjelp fra utenforstående i løpet av rittet og man kan ikke bytte store deler på sykkelen (hjul, dekk, demper etc.). Hjelp fra andre ryttere er lov.

Enduro-stier

Her er en noen stier i Lørenskog-området som kan ligne en del på enduro-etapper i både lengde og vanskelighetsgrad. Mange av stiene på enduroritt er ikke så teknisk vanskelig, spesielt ikke om man tar det rolig. Når man har 180 i puls og prøver å ikke bli tatt igjen av rytterne bak, blir det gjerne litt værre.

Asak:

Østmarka:

Losby:

Røverkollen

Varingskollen

Gjelleråsen

Tæruddalen/Solberg